Idag er det allerede hele 2 år siden jeg og min søster mistet pappa<3 Det er så ufattelig trist og tenke på, og denne dagen idag er nesten like vanskelig som samme dag det skjedde.
Selvom det har gått 2 år, så føles det som om det var i går. Hver dag går jeg rundt og tenker på han, hvor mye jeg savner han, hva som skjedde, og at jeg ikke får se han igjen.. noen gang<33 og prøver hardt for å ikke slippe tårene ut hver gang, selvom det kommer noen tårer av og til.
Pappa hadde lenge gått rundt og hatt store smerter uten at legene fant noe, ikke før mai 2018. Da fikk han beskjeden at han hadde fått kreft. Og som alle vet, var dette ikke en lett beskjed og få for verken pappa eller oss, familien hans. Legene var usikkre på om de kunne få det bort eller ikke, om han kunne leve lenge eller ikke.
Han fikk behandling på behandling, ble litt bedre, litt dårlig igjen, og sånn varierte det en liten stund til han bare ble værre og værre. Du så på han at han ikke hadde det bra og var sliten. En dag fikk vi telefon at vi måtte komme fort til sykhuset fordi de trodde han ikke ville klare mer nå. Både jeg og samboeren min, søss og samboeren, farmor og onkel kom fort til sykhuset, der vi satt i all bekymring og ventet på legene. Tårene trillet og jeg var helt ifra meg. Etter en god stund kom legene ut og sa han klarte seg, og vi fikk gå inn og hilse på han.
Etter den episoden begynte jeg å kjenne på meg at jeg ble helt dårlig av bare tanken om sykehus og slikt. Vi var og besøket han en dag på sykehuset når han var gansje fin i form.. det klarte jeg ikke helt med og holdt på og besvime. Jeg ble så svimmel og kvalm og måtte bare legge meg ned. Kan tenke meg det ble for mye for meg alt det som skjedde. Etter det, klarer jeg verken sykehus, blod og slikt.
Dagene gikk, og du så pappa ikke var den samme. Den personen som alltid likte å russle rundt ute å finne noe arbeid å gjøre, som nå bare måtte ligge i sengen eller sitte i en rullestol.
Jeg, samboeren min og familien hans skulle også til syden den sommeren, som vi hadde bestilt. Dette fristet jo lite når jeg visste hvordan pappa hadde det. Men som pappa alltid var, ville han alltid meg og min søster det beste, og ville ikke vi skulle være lei oss. Så jeg ble med på reisen. I tillegg kunne det være litt greit og komme seg bort litt, prøve å tenke litt på noe annet og slappe av. For selvfølgelig kunne jeg jo ringe til pappa, både på mobilen og på facetime, noe som jeg gjorde hver dag. Skulle det skje noe, skulle jeg og samboeren ta første fly hjem!
Vi var i Gran Canaria i 2 uker, der jeg snakket med pappa dagen før vi skulle ta flyet hjem. Da hadde han blitt flyttet ned til pleiehjemmet som tok seg av han. Vi landet, kom oss hjem me tingene og reiset rett bort til pappa. Da vi kom der var alle andre også kommet, så vi satt sammen med han på rommet. Han lå selv og “sov”, da han ikke svarte når vi snakket med han (virket nesten som han var i koma). Jeg ble litt frustret når jeg ikke kunne snakke med han etter jeg hadde vært borte i 2 uker.
Vi gikk ut og luftet oss litt iblant, og den ene gangen vi gjorde det og vi kom tilbake til rommet, så var han død.. Da mørknet bare alt for meg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og var helt ifra meg, og tårene fosset ut.
Vi tror det at han hørte hva vi sa til han, men at han ikke hadde krefter nok til å svare. Pappa ville som sakt aldri at verken jeg eller søsteren min skulle være triste. Så vi tror det at han valgte å sovne inn når vi ikke var det, for å gjøre situasjonen litt “lettere”.. selvom det var både tøft og vanskelig. Så altså bare knappe 2 måneder etter han fikk beskjeden om kreft, mistet vi han.
Jeg har aldri hatt en så vanskelig dag i hele mitt liv, og som er like tungt og vanskelig enda. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde samboeren min på den tiden også, som kunne trøste meg litt ekstra når jeg trengte det<33
Jeg skulle så ønske at legene kunne fått bort kreften hans, å han kunne levd i maaange år til. Han døde så ALLTFOR tidlig, bare 47år gammel. Savnet er så stort<3 jeg blir både trist og glad når jeg tenker tilbake på alle minnene vi hadde, for jeg skulle så gjerne fått flere minner med han<33
Savner deg pappa<33 Du vill aldri bli glemt<333
