Fra en ekstrem utfordring til et normalt liv

Er det mulig å være så imponert og stolt? Ja tydeligvis!

Alle som har lest bloggen min tidligere, vet at jeg og samboeren har en hund som er helt ekstrem, og da mener jeg ekstrem også. Forferdelig utfordringer og situasjoner som alle hundeeiere skulle ønske å slippe! 

Vi prøvde alt, gikk på kurs som jeg skrev om tidligere, prøvde å få hjelp både her og der uten hell.. ingenting funket. Vi meldte oss på tv-programmet “fra bølle til bestevenn”, men de ville ikke ha han med på grunn av han var en for stor utfordring. Vi hadde et så stort håp om å få være med der, slik vi kunne få en “normal” hund uten å grue oss til turene med han, men nei.. slik ble det ikke.

Etter det tenkte jeg at vi kunne ikke bare gi opp, selvom vi, eller jeg som trener han, hadde prøvd forskjellige teknikker uten at det funket. Så noe måtte gjøres! 

Jeg fortsatte å gå på turene med han med godbiter og utstyret jeg trengte for å ihvertfall prøve å kontrollere han. Gikk hver dag, foret på med godbiter og fant tilslutt en teknikk som funket på at. Det var helt rart, det var akkurat som noen bare trykket på en bryter og hunden slo om til å oppføre seg! Jeg hadde gått med han mye hjemme rundt i byggelfetet og slikt. En dag samboeren jobbet overtid og jeg tenkte jeg skulle kjøre en annen plass å gå tur, nemlig i en park, da var det han plutselig bestemte seg for å starte et nytt å bedre liv så det ut som, med å bli lydig.

Vi startet turen i parken, det første vi traff på var en annen hund. Som vanlig så gruet jeg meg til å passere den. Da vi da nærmer oss den andre hunden, ser jeg at Zorro bare går helt fint, ser ikke på den andre hunden en gang, ikke lager lyd.. ja, bare oppfører seg som en flink hund, helt til vi passerer den. Jeg ble helt målløs over hvor hvordan han var! Vi fortsatte turen, traff på både folk, sykler og flere hunder, uten at han i det heletatt gadd å bry seg om NOE! Det eneste han gjorde var å dra litt i båndet innimellom, men dette trener vi også på!

Hele turen gikk jeg bare å var sååå glad og stolt over han, gikk der å smilet for meg selv for jeg hadde aldri trodd dette skulle skje. Jeg trodde jan skulle være den store utfordringen han var, resten av livet.. men HELDIGVIS ikke!!!

Etter den turen, fortsatte jeg med å gå litt andre plasser også, som jeg visste det var mye folk, hunder og sykler. Så neste plass ble en veldig lang grussti med stier overalt og skog. Han var like flink denne gangen også. Og jeg tenkte jeg skulle prøve på noe som jeg ikke har turt siden han var valp da det ikke gikk så veeeldig godt den gang, nemlig å ha han løs.

Vi var på et langt strekk på grusstier, der jeg ventet til det ikke var noen andre der. Først sørget jeg for at jeg hadde oppmerksomheten hans og at han hørte etter på meg, før jeg tok av han båndet. Med en gang jeg snakket til han, hørte han etter, han kom med en gang, satt seg ned når han fikk beskjed og lot han ikke gå langt ifra meg før jeg ropte på han. Så traff vi på folk, jeg tok han i bånd, ingen folk, tok av han båndet, og slik holdt vi på en stund, bare for å trene litt på det!

 

Det er ikke så veldig lenge siden dette skjedde med at han snudde om å ble så flink, så den dag idag, trener jeg han fortsatt like mye. Går der det er mye folk og hunder og har alltid med godbiter! Og han blir bare bedre og bedre. Før fikk jeg heller ikke til å få oppmerksomheten hans, men det gjør jeg nå!

Den ene tingen vi da sliter med, er at han oppfører seg nesten som to forskjellige hunder om jeg skal si det slik. Om jeg går alene med han, så er han kjempeflink som jeg har skrevet, men om samboeren er med, da får vi litt av de problemene vi alltid har hatt med han, bare det ikke er like gale som det var. Men vi trener og trener på dette også, så snart vil han nok bli like flink der også!

 

Resten av bildene fra fotoshooten må selvfølgelig bli med.. skikkelig linselus<3